Jeg begynte arbeidet med digital formidling i 1987 og i Cappelens forlag fikk jeg det privilegiet at jeg kunne forme leksikondatabasen og etter hvert knytte den opp mot kilder over hele verden.
I 1995 holdt jeg et foredrag om det jeg kalte multimedialeksikografi på en konferanse i Reykjavik. Etterpå utvidet jeg dette til artikkelen Multimedialeksikografi: nye utfordringer for leksikografisk teori.
I 2001 inviterte regjeringa til å skape Den nasjonale kunnskapsbasen.
Cappelen og Kunnskapsforlaget leverte hvert sitt forslag til løsning. Cappelens forslag var basert på det arbeidet vi hadde gjort med CAPLEX og jeg fikk oppgaven med å skrive store deler av Kunnskapsforlagets forslag.
Sammen med Steve Pepper skrev jeg kronikken «En åpen, demokratisk nasjonal kunnskapsbase» som ble publisert i Aftenposten 10. oktober 2001. Der forklarte vi hvordan det kunne være mulig å skape en kunnskapsbase der alle kunne delta.
Artikkelen åpnet slik:
«Da Denis Didérot og Jean d’Alembert skapte Den store encyclopedien i Frankrike på 1700-tallet hadde de som mål å samle all sin tids kunnskap i dette verket. Deres erklærte hensikt var å bryte elitenes kunnskapsmonopol og bringe kunnskapen til folkeflertallet, slik at det kunne bane vei for et folkestyre».
Kristin Clemet tok over som kunnskapsminister og noe av det første hun gjorde var å gi nakkeskuddet til Den nasjonale kunnskapsbasen. Men det har naturligvis ikke forhindret meg fra å jobbe videre med de tankene.
I mitt arbeid med dette er jeg grunnleggende inspirert av Denis Diderot og Den store franske encyklopedien, men jeg tok også med meg to av de mest visjonære ideene fra det 20. århundre:
- Vannevar Bushs essay «As We May Think» (1945), der han beskriver Memex – en maskin som lar deg følge «assosiative spor» gjennom all verdens informasjon, akkurat som hjernen vår hopper fra idé til idé.
- Ted Nelsons visjon om ekte hypertekst (han oppfant ordet) er også helt sentral. Dette handler ikke bare om blå klikkbare lenker, men en global vev der dokumenter er dypt forbundet, der du kan se sammenhenger, motsetninger og utvikling over tid.
Disse tankene har jeg overført til steigan.no. Nettavisa har i dag rundt 26.000 artikler og over 400.000 lenker. Det er ikke tilfeldig, men bygger videre på tankene i Den nasjonale kunnskapsbasen.
Gjennom bevisst lenking og en svært bred bruk av kilder blir nettavisa en del av et globalt kunnskapsunivers.
Tenk deg at hver artikkel er en liten lyskilde. Når du leser én, oppdager du plutselig tråder som strekker seg ut til hundrevis av andre – lenker til rapporter, dokumenter, motstridende synspunkter, historiske kilder, vitenskapelige studier og analyser fra hele verden.
På steigan.no blir dette til virkelighet i praksis. Når du leser en artikkel om for eksempel energi, Ukraina, økonomi eller ytringsfrihet, er du ikke fanget i en isolert boble. Du står midt i et globalt univers av referanser. Én lenke fører til en offisiell rapport fra FN, den neste til en motstridende analyse fra en uavhengig forsker, den tredje til et glemt avisoppslag fra 20 år siden som plutselig blir relevant igjen. Du kan følge tankerekker på tvers av tid og landegrenser. Det er som å ha et personlig, evig voksende kunnskapsrom der alt henger sammen og der du kan hekte deg på.
Hver ny artikkel blir ikke bare et innlegg – den blir et nytt knutepunkt i et større nett. Over tid danner de tusenvis av artiklene en tett, rik vev som speiler virkelighetens kompleksitet bedre enn de fleste tradisjonelle medier, som ofte holder deg innenfor én fortelling.
Kort sagt:
steigan.no prøver å gjøre det både Denis Diderot, Vannevar Bush og Ted Nelson drømte om til noe du faktisk kan bruke i dag. Ikke en statisk avis, men et dynamisk verktøy for tenkning – et stykke av det store, sammenkoblede kunnskapsuniverset, tilgjengelig her og nå.