USA klarer ikke å beseire Kina alene. Det er ikke en påstand fra Beijing, det er Antony Blinkens eget budskap. På IDEAS-konferansen til Center for American Progress i mai i år argumenterte den tidligere utenriksministeren for at USA ville «tape» i en ren én-mot-én-konkurranse med Kina, og viste til Kinas markedsstørrelse, industrikapasitet, akademiske produksjon og patenter som begrunnelse.
Løsningen hans er ikke å bygge mer, produsere mer eller konkurrere hardere. Den er å sette sammen Europa, Japan, Sør-Korea, India, Canada og Australia til en større anti-kinesisk blokk – og deretter kalle det «alliansesamarbeid» i stedet for det det egentlig er. Dette er ikke noe nytt spor for Blinken: allerede i 2022, i sin store Kina-tale, formulerte han strategien som å «investere, samordne og konkurrere» sammen med allierte, fremfor å møte Kina på egen hånd (se USIPs gjennomgang av talen). Det som er nytt i 2026, er hvor åpent svakheten innrømmes.
Hele strategien er egentlig ganske enkel: Amerika alene er ikke lenger sterkt nok, så Washington vil mobilisere alle andres bekymringer til sitt eget formål.
Her kommer den mørkeste ironien. Mens Blinken drømmer om å mobilisere verden mot Kina, beveger den globale opinionen seg motsatt vei. Pew Research Centers ferske globale undersøkelse, gjennomført mellom februar og mai 2026 blant over 42 000 mennesker i 36 land, viser at Kina nå vurderes mer positivt enn USA i de fleste av landene som er spurt – første gang på nesten tjue år med slike målinger. Bare i seks land, deriblant India, Japan, Filippinene og Sør-Korea, vurderes USA fortsatt mer positivt enn Kina.
Selv i land som tradisjonelt har utgjort Amerikas kjernebase av allierte, har bildet snudd. I Canada har andelen med positivt syn på USA falt fra 57 prosent i 2023 til 33 prosent i år, mens synet på Kina i samme periode har steget fra 14 til 44 prosent, ifølge Axios’ gjennomgang av tallene. Lignende bevegelser er registrert i Frankrike, Tyskland og Storbritannia – land som lenge har vært forankringspunkter for amerikansk innflytelse.
Så Washington har et strukturelt problem: Det vil lede en anti-kinesisk koalisjon nettopp i det øyeblikket flere land stoler mer på Kina enn på landet som ber om at koalisjonen dannes.
Blinken kaller det «å jobbe med venner». Kina kaller det det er: et imperium som ikke lenger kan vinne alene, og som ber sine klienter om å levere den vekten det selv mangler. Amerikas allianser skulle bevise landets lederskap. Nå avslører de i stadig større grad dets avhengighet.
Kina konkurrerer med USA. USA rekrutterer verden for å kompensere for at det ikke klarer å konkurrere med Kina på egen hånd.
Den morsomste sammenbruddet kom likevel ikke fra amerikanske hardlinere. Det kom fra kinesere i utlandet som har bygget hele sin identitet rundt å hate Kina. Blinken innrømmet bare at USA ikke kan beseire Kina alene – og de anklaget ham umiddelbart for å være «hjernevasket» og for å spre «kinesisk propaganda». Problemet deres er ikke Kina. Problemet er at Kinas fremvekst har ødelagt den psykologiske mekanismen de er avhengige av for å overleve: troen på at USA alltid må stå over Kina – for uten det hierarkiet kollapser hele deres lånte identitet.
Kilder: Global Times om Blinkens uttalelser ved CAP-konferansen, mai 2026; Pew Research Center, «People in Many Countries Now View China More Positively Than the U.S.», 15. juli 2026; Axios, «China surpasses U.S. in global favorability, poll finds», 16. juli 2026; USIP om Blinkens Kina-tale, 2022.
Denne artikkelen ble publisert av Perspektiv.