Alunet fra Tolfa ble primært eksportert sjøveien fra Civitavecchia (som ble utbygd og forsterket som havn nettopp på grunn av aluntrafikken – nye moloer, lagre og infrastruktur). Transporten fra gruvene/Allumiere skjedde med muldyr og vogner ned til havnen.
I mine omvisninger på Convento Cappuccini Tolfa har jeg fortalt mange anekdoter fra denne epoken, men siden anekdoter ikke kommer med fotnoter har jeg valgt her som i den forrige artikkelen å konfrontere mine studier av denne historien med hva Grok kan fortelle meg:
Hoveddestinasjoner (basert på Camera Apostolica-registre og skipsavganger i siste halvdel av 1400-tallet)
Fra analyser av laster (totalt over 500.000–600.000 cantari i perioder – grovt sett 25.000–30.000 tonn) var de viktigste markedene:
- Flandern / Nederlandene (den desidert største): Bruges, senere Antwerpen, Middelburg, Arnemuiden/Zeeland (pga. silting av Zwin) Dette viser til den historiske og naturlige prosessen der havarmen og transportkanalen Zwin gradvis ble fylt med sand og slam (silt) fra 1200-tallet til 1500-tallet. Denne geologiske endringen blokkerte skipstrafikken og førte direkte til det økonomiske fallet for den flamske verdensbyen Brugge. Dette var kjernen i den flamske og nord-europeiske tekstilindustrien. Agustino Chigi sikret seg til og med et formelt salgsmonopol i Flandern i 1508.
- England: London og andre havner – stor etterspørsel fra ull- og tøyindustrien. Det ble inngått avtaler om minimumskjøp og maksimalpris.
- Italia:
- Genova / Liguria (Savona) – genuesiske kjøpmenn var svært aktive fra starten.
- Venezia – viktig handelsknutepunkt videre nordover, selv om venetianerne også fortsatt importerte noe «tyrkisk» alun.
- Toscana / Firenze (og Livorno) – direkte til den florentinske tekstilindustrien (Medici hadde sterke interesser her).
- Mindre til Roma, Napoli, Sicilia, Siena osv.
- Frankrike: Provence (Aigues-Mortes, Marseille), Normandie (Rouen), La Rochelle, Bordeaux. Franske skip (senere også malouiner) var viktige.
- Andre: Catalonia / Spania (Barcelona, Valencia, Cádiz, Sevilla, Málaga), Portugal, og i mindre grad Nord-Europa (Hamburg, Hansa-byene). Det er også nevnt leveranser så langt som til Norge og Sverige (bl.a. til konservering av torsk/stokkfisk).
Fordeling (omtrentlig fra 1400-tallsdata)
Flandern dominerte klart (ofte over 1/3 av volumet), fulgt av Venezia, Liguria/Genova, England og Provence/Toscana. Langdistanserutene (Flandern/England) brukte større skip (navi, galeazze), mens kortere italienske ruter ofte brukte mindre fartøyer.
Andre detaljer
- Operatører: Tidlig genuesere og Medicis, senere sterkt dominert av Agostino Chigi (som også leide Porto Ercole i Toscana som ekstra base og hadde egen flåte).
- Ruter: Tyrenskhavet → Gibraltar eller rundt Spania til Atlanterhavet/Nordsjøen, eller direkte til Adriaterhavet/Venezia. Det var også landtransport inn i Kirkestaten og til nærliggende byer.
- Konkurranse: Til tross for pavelig monopol og ekskommunikasjonstruet, kom det fortsatt noe alun fra Tyrkia (via Venezia) og andre italienske kilder (Agnano, Volterra m.fl.).
Civitavecchia ble altså det sentrale utskipingsstedet, og alunet forsynte praktisk talt hele den vesteuropeiske tekstilindustrien – spesielt de store sentrene i Flandern, England, Nord-Italia og Sør-Frankrike. Dette forklarer hvorfor inntektene ble så store og strategisk viktige.
1. Flandern som Europas tekstilkraftsenter (1200–1500-tallet)
Flandern (Brugge, Gent, Ypres m.fl.) var i middelalderen og renessansen det ledende området for luksus-ulltøy i Nord-Europa. Byene spesialiserte seg på høykvalitets draperier (tykke, fine ullstoffer) som ble eksportert over hele Europa og Middelhavet. For å farge disse stoffene trengte man alun som beisemiddel (mordant) – det fikk fargene til å sitte fast og bli holdbare. Det er derfor Flandern var den største enkeltmottakeren av Tolfa-alun via Civitavecchia. Uten alun stoppet den lukrative fargeprosessen opp.
2. Ullråstoffet – inkludert fra Skottland
- Den fineste ullen kom opprinnelig fra England (Cotswolds m.m.), som ble ansett som verdens beste for luksusdraperier.
- Skotsk ull var også viktig og rangert høyt (ofte merket med to kors i Brugge-reglementer, mens engelsk hadde tre). Skotske byer (Berwick, Aberdeen, Dundee, Edinburgh, Perth) eksporterte ull, huder og fiske til Flandern i bytte mot ferdige stoffer, tapeter og luksusvarer. Flamske kjøpmenn og håndverkere bosatte seg til og med i skotske burgher.
- Senere kom merino-ull fra Spania inn som billigere alternativ, men engelsk/skotsk ull forble premium.
Flamske vevere bearbeidet denne råullen til verdens mest ettertraktede stoffer.
3. Gobeliner / flamske tapeter
Flandern (særlig Arras, deretter Brussel, Brugge, Oudenaarde, Mechelen) utviklet den fineste tapetvevingen (hautelisse/basse-lisse) i Europa. Disse «gobelinene» (navnet kommer senere fra det franske Gobelins-verkstedet, som selv bygde på flamske tradisjoner og fargemetoder) var statusobjekter for fyrster, paver og rike borgere. De krevde den beste ullen, de beste fargestoffene og dermed også alun. Flamske vevere ble eksportert som eksperter til hele Europa (Frankrike, England, Italia, Spania).
4. Overgangen til det hollandske/nederlandske imperiet (1500–1600-tallet)
På 1500-tallet kom krisen i det sørlige Flandern:
- Religiøse forfølgelser (Beeldenstorm 1566, hertugen av Alba, den spanske undertrykkelsen under den nederlandske oppstanden).
- Økonomisk nedgang, silting av Brugge-havnen, konkurranse fra engelsk tøyindustri.
Tusenvis av flamske protestantiske vevere, fargere og kjøpmenn flyktet nordover til de nederlandske (hollandske) provinsene – spesielt til Leiden, Amsterdam, Haarlem og Middelburg. De tok med seg:
- Avansert kunnskap om veving, farging (inkludert alunbruk) og organisering.
- Kapital og nettverk.
Dette ble en avgjørende faktor for den nederlandske Gullalderen. Leiden ble et nytt stort tekstilsenter (lakenindustrien), og Amsterdam overtok som handelsknutepunkt. Nederlandene bygde deretter et globalt handelsimperium (VOC, WIC) der tekstiler, fargestoffer og råvarer spilte en sentral rolle. Flamske flyktninger bidro også til tekstilindustrien i England (Norwich, Colchester) og til dels Skottland.
Marx om den flamske tekstilproduksjonen
I Kapitalen bind I (særlig kapitlene om arbeidsdeling, manufaktur og maskineri) viser Marx til:
- Den store betydningen av ullveving og tøyproduksjon i Flandern/Nederlandene i middelalderen og tidlig moderne tid. Han omtaler det som en «gullalder» for håndverket der, der ullveverne spilte en sentral rolle.
- Hvordan de flamske byene (Gent, Brugge, Ypres osv.) var blant Europas mest avanserte sentre for tekstilindustri lenge før den engelske industrielle revolusjonen.
- At denne industrien var en viktig forløper for den senere kapitalistiske produksjonsmåten, med arbeidsdeling, handelskapital og eksportorientert produksjon.
Den røde tråden tilbake til Tolfa
Alunet fra Tolfa (via Medici og spesielt Agostino Chigi) forsynte den flamske industrien i dens storhetstid. Da industrien flyttet nordover med de flamske flyktningene, fulgte etterspørselen etter alun (og andre fargestoffer) med – selv om monopolene og handelsrutene endret seg. Hele kjeden – skotsk/engelsk ull → flamske vevere og farging (med italiensk alun) → luksusstoffer og gobeliner → flytting til Holland → nederlandsk handelsimperium – henger sammen som én lang økonomisk og teknologisk overføring.
Kort sagt:
Flandern var motoren, skotsk/britisk ull var drivstoffet, alunet var det nødvendige kjemikaliet, gobelinene var det kunstneriske høydepunktet, og det hollandske imperiet ble arvtakeren da den flamske kompetansen flyttet nordover.
Tolfa og bankvesenet
De viktigste bankene og finansinstitusjonene som ble fylt opp av verdiene fra Tolfa-alunet var:
1. Medici-banken (Banco Medici)
- Fra midten av 1460-årene (særlig fra 1466) fikk Medici-familien kontroll over distribusjon og salg av alunet fra Tolfa gjennom avtaler med paven (Pius II og etterfølgere).
- De fungerte som pavelige finansagenter og hadde interesse i Societas Aluminum.
- Inntektene fra alunmonopolet ble en viktig (om enn ikke alltid like lønnsom som håpet) del av bankens virksomhet, spesielt gjennom den romerske grenen. Alunet ble solgt over hele Europa, og fortjenesten styrket Medicienes posisjon som Europas ledende bankhus i perioden.
- De forsøkte å opprettholde et kartell/monopol, blant annet ved å bekjempe konkurranse fra tyrkisk alun og andre italienske kilder.
2. Banco Chigi (Agostino Chigis bank)
- Fra 1500/1501 overtok den sienesiske bankieren Agostino Chigi (og hans partnere, blant annet Spannocchi-arvingene) konsesjonen for utvinning og salg av Tolfa-alunet. Han betalte en årlig leie på rundt 34.000 dukater til paven.
- Dette ble grunnlaget for Chigis enorme formue – han ble regnet som en av Europas rikeste privatpersoner. Nettofortjenesten fra alunet kunne nå hundretusenvis av dukater (f.eks. rapportert 300.000 i 1520).
- I 1502 grunnla han formelt Banco Chigi i Roma. Alunfortjenesten finansierte bankens ekspansjon, lån til paver (Julius II, Leo X), fyrster og andre, og gjorde Chigi til pavens hovedbankier og «Il Magnifico».
- Han bygde opp en stor handelsflåte og kontrollerte praktisk talt hele den europeiske alunhandelen i en periode.
3. Camera Apostolica (Den apostoliske kammer / pavelige skattkammer)
- Paven (Kirkestaten) eide gruvene og mottok eierinntektene – royalty, leieavgifter og andeler av fortjenesten.
- Disse midlene gikk direkte inn i pavestatens kasse og ble brukt til korstogsidealer (mot tyrkerne), byggeprosjekter i Roma, militære kampanjer og kunstpatronat.
- Det var altså ikke en «bank» i moderne forstand, men det sentrale finansielle organet som ble betydelig styrket av aluninntektene.
Andre involverte
I kortere perioder deltok også genuesiske kjøpmenn/bankierer (f.eks. Centurioni, Spinola, Doria) og sienesiske familier som Spannocchi i appaltene, men de store, varige vinnerne var Medici-banken i den tidlige fasen og spesielt Banco Chigi under Agostino Chigi. Begrepet appalt refererer til et system i det gamle Habsburgmonarkiet under barokken og merkantilismen, der staten leide ut eneretten (monopoler) på toll, avgifter eller spesifikke varer til private aktører mot en fast sum.
Finansfyrster
Medici-banken var i 1400-tallets Europa det nærmeste man kom en «superbank» – den mektigste finansielle og politiske aktøren blant private banker.
Chigis bank var i de første tiårene av 1500-tallet blant de to-tre rikeste og mest innflytelsesrike private finanshusene i Europa (sammen med Fuggerne), spesielt mektig i det pavelige Roma.
Moderne bankvesen hadde røtter lenger tilbake (italienske banker på 1200–1300-tallet med dobbelt bokholderi, veksler osv.). De store 1300-tallsbankene (Bardi, Peruzzi) hadde allerede vist vei, men kollapset. Tolfa-alunet kom på et tidspunkt da systemet ble gjenoppbygget og skalert opp, og det ga Medici og Chigi et konkurransefortrinn.
Alunet bandt sammen gruver, tekstilindustri (spesielt i Flandern og Italia), handelshus og bankene. Det skapte store, stabile kontantstrømmer som gjorde det mulig å operere med større volumer, mer avansert kreditt og internasjonale nettverk – trekk som preger seinere bankvesen.
Seinere aktører som Fuggerne tok det enda lenger med gruvebasert kapital (sølv og kobber) og lån til keisere – en modell som ligner mer på det som kom etterpå.
Konklusjon
I den forrige artikkelen viste vi hvordan de eventyrlige inntektene som ble skapt av alunet fra Tolfa finansierte store deler av renessansens kunst og arkitektur. Her har vi vist hvordan disse rikdommene ga et vesentlig bidrag til epokens bank og finansvesen.
Det er ikke mange spor av disse rikdommene i Tolfa i dag, men slik er det jo med gruvebyer, se på Røros. Det viktigste anlegget i Tolfa i dag som er skapt med gruveprofitt er Convento Cappuccini Tolfa.
Tolfa – småbyen som finansierte renessansen, kunsten og fyrstehusene
Aluneventyret i Tolfa som finansierte renessansekunsten