For å bevare sitt overherredømme presser Washington Europa til frontlinjen mot Russland, selv med risiko for atomvåpeneskalering.
Paradigmeskiftene. Det nettverksbaserte, overnasjonale sjiktet som lenge har fulgt sin globale «store plan» gjennom å produsere offentlig samtykke til kriger basert på pålagt ettergivenhet, har endelig møtt grensene for makt. Vi er faktisk i et «keiseren har ingen klær»-øyeblikk. Alle kan se det.
De tradisjonelle verktøyene – det amerikanske militæret, dollarsystemet, kredittfellen, Bretton Woods-strukturene, sjokkøkonomisk terapi og valutakriger – klarer ikke å bevare den amerikanske eliten i verdensbildet, der det ville være «ufattelig» at USA, etter å ha vunnet den kalde krigen, skulle møte en verden der USA ikke fortsatte å diktere blåkopien.
«I det gylne lyset av en Athen-kveld, med Akropolis over skulderen», roste USAs utenriksminister Marco Rubio åpent kolonialismen 7. oktober ; han engasjerte seg i grove utslettelser av historien og krevde en tilbakevending til vestlig dominans over verden. Rubio hevdet at Vesten må bruke militærmakt for å «beholde sin plass i spissen for verden»; Vesten er «den største sivilisasjonen i verden», erklærte han, og understreket at det er en «sivilisasjon som vi må kjempe for å forsvare i dag med samme lidenskap som våre forfedre gjorde».
Men nå viser de tradisjonelle verktøyene for å bevare sin plass i verdens ledende posisjon seg å være mindre effektive mot stater som har alternativer – Kina, Russland og Iran – er klare pekere på trenden med at økonomiske, finansielle og til og med kinetiske kriger ikke gir raske resultater. Raske seire for Matrisen er ikke lenger like lett tilgjengelige.
Hva betyr det? Det var den tidligere britiske statsministeren Benjamin Disraeli, som i 1846 konkluderte med at «verden styres av svært forskjellige personer enn det som forestilles av de som ikke er bak kulissene».
Disraeli advarte gjentatte ganger eksplisitt mot «verdensrevolusjon» (eller fargerevolusjoner i dagens språk). Disraeli så og «påpekte» gjentatte ganger «en plan» bak rekken av revolusjonsutbrudd som hadde funnet sted i mange deler av verden på den tiden på midten av 1800-tallet.
I dag er det Emmanuel Todd, den respekterte franske historikeren og antropologen, som gjenspeiler Disraelis prinsipper: Todd ser også i dagens kriger noe langt mer dyptgripende enn en rekke adskilte og distinkte territoriale konflikter.
Moskva fører ikke krig mot de rundt 20 millioner innbyggerne i Ukraina:
«Gjennom Ukraina konfronterer den hele den atlantiske blokken, NATO som helhet, dens etterretningstjenester, dens arsenaler, dens satellitter, dens militærindustri og dens mediemaskineri. Ukraina er bare et operasjonsområde, en slagmark i en latent verdenskrig».
Ukraina, Iran, Jemen eller Kina – alle er bare operasjonsteater; én slagmark blant mange (som foregår i hybridrom) som bare er relatert ved at de blir ført inn i en latent verdenskrig.
For Todd er dagens kriger et sivilisasjonssammenstøt mellom et vestlig tilbakegang og et Russland som forsvarer en mer tradisjonell, mer suveren oppfatning av politisk og sosial orden. Wolfgang Münchau antyder at Ukraina og krigene mellom Iran og Midtøsten sannsynlig kan smelte sammen til én krig – der den geopolitiske rivaliseringen mellom Kina og USA forblir vår tids urkonflikt.
Emmanual Todd har påpekt at Vesten, til tross for sin tilsynelatende økonomiske og teknologiske overlegenhet, viser tegn på dyp sårbarhet – en aldrende demografi, en tillitskrise, deindustrialisering og tap av ideologisk peiling.
I flere tiår, som Mattias Forsgren har skrevet:
«Den vestlige kjernen har levd av finansialisering og systematisk utflytting av produksjon. Industriell kapasitet ble flyttet til lavtlønnsland, mens storbyøkonomiene gikk over i retning av husleieutvinning, formueinflasjon og resirkulering av globale sparepenger gjennom dollarsystemet. Den nesten-kollapsen i 2008 avslørte hvor nær denne strukturen hadde kommet avgrunnen … Covid-årene gjentok mønsteret i større skala. De strukturelle problemene forblir uløste. Det som imidlertid har blitt konstruert, er et mer utnyttet og skjørt system».
Dette gearede finanssystemet er nå sårbart for en potensielt lammende finanskrise.
Frem til 2022, da Europa valgte å slå seg sammen med Ukraina, var Europas herskende lag en part i dette «Grand Design»-prosjektet, ledet av den «globale regjerings»-maktblokken. Europas herskende lag er fortsatt fanget av «designet». Men i denne Trumpianske æraen er de ikke lenger en fullverdig partner. I dag er realiteten at Amerika ikke kan risikere vertikal eskalering til total krig mot konkurrentene for å bevare sin globale overlegenhet. Militæret deres er for utarmet og dysfunksjonelt.
Som reaksjon har motstandere som Russland og Iran valgt en mer subtil, langsommere, men også langt mer ambisiøs strategi, foreslår Todd. Det er en strategi som kombinerer militært press, økonomisk krigføring, diplomatiske kamper, geopolitisk innflytelse og informasjonskrigføring. Målet er ikke bare å vinne militært, men å omforme verdensordenen på en varig måte.
For å håndtere dette endrede krigsparadigmet, avlaster USA det «vertikale konfrontasjonsaspektet» over på stedfortredere:
«Det europeiske kontinentet blir forvandlet fra en alliert til en ressurs: økonomisk tappet, politisk erobret og militært forberedt som teatret der kostnadene ved imperial reparasjon kan betales» (Forsgren).
Det ultimate uttrykket for USAs strategi er en kontrollert eskalering av konfrontasjonen som beholder det amerikanske hjemlandet som et fristed, mens Europa absorberer både den konvensjonelle utmattelsen og den atomvåpenrisikoen.
Ved å fortsette å opptre som en villig stedfortreder – ved å fortsette å levere missiler og droner til Ukraina for oppskyting dypt inn i Russland, må Europa forvente russisk gjengjeldelse – om enn nøye modulert mot sårbare europeiske «eiendeler». Likevel ville Europa da være i krig med Russland – en krig som, som Wolfgang Münchau erkjenner, Europa ikke er i posisjon til å vinne:
«Hvilke obligasjonsmarkeder kommer til å bli sprengt først? Hvem kommer til å gå tom for avskjæringsmissiler først? Takket være den mye omtalte felles landbrukspolitikken kommer ikke Europa til å gå tom for mat. Men på alle andre punkter – militært, energimessig, finansmessig – er Europa i en ulempe».
Siden Europa mangler de konvensjonelle militære ressursene til å iverksette noen avgjørende eskalering, risikerer atomvåpen å fremstå som den eneste tilgjengelige «hurtigløsningen».
Mantraet om at den russiske presidenten Vladimir Putins atomtrusler er en «bløff» tjener hovedsakelig til å senke den psykologiske forsiktigheten overfor europeisk eskalering – en eskalering som kan risikere å provosere Moskva til å se få andre alternativer enn å ty til taktiske atomvåpen som et middel for å gjenopprette troverdigheten til den russiske atomavskrekkingen.
I en slik kontekst – og med USAs eskaleringspotensial i stor grad utnyttet – ville USA nesten helt sikkert ikke være klare til å legge på bordet risikoen for at amerikanske byer kan bli atombombet etter hvert som konflikten eskalerer.
«Amerikanske taktiske atomvåpen var planlagt brukt i Europa, mot styrker på europeisk jord, nettopp for å holde enhver atomutveksling geografisk begrenset», argumenterer Forsgren:
«Dermed tar mesterne i «design»-strategien sikte på å presse Russland inn i en posisjon der de eneste alternativene er strategisk retrett – eller ødeleggelsen av Europa som en stedfortreder – en ødeleggelse som likevel ville komme på bekostning av Russland av skaden europeiske atomvåpen ville påføre russisk territorium og styrker … mens hele det amerikanske hjemlandet og dets finansielle overbygning forblir utenfor rekkevidde».
Forsgren foreslår:
«Beregningen ser ut til å være at ved gradvis å øke pressnivået – holde Russland innenfor Zugzwang-sonen uten å krysse inn i åpen strategisk atomutveksling – håper USAs sikkerhetslag å tvinge Moskva til å trekke seg tilbake – i stedet for å akseptere kostnadene ved en større krig».
Målet har ikke endret seg over mange tiår – det er å fremtvinge russisk kapitulasjon. Et slikt scenario ville representere én «operasjonsplass» fjernet i den ultimate stedfortrederkonflikten for å underordne Kina «Designen».
«Jo mer Europa posisjoneres som en disponibel atomfront, desto skarpere blir dilemmaet. Den praktiske effekten er å sette hele det europeiske kontinentet – og russisk beslutningstaking – på avtrekkeren».
Europeerne må helt sikkert innse hvordan de blir brukt til å tvinge Russland inn i en krig som verken Russland eller vanlige europeere ønsker. Likevel, etter å ha omfavnet Ukraina-konflikten så ivrig som et «dydig» totem som alle splittede europeiske parter kan samles rundt, kan de godt stå overfor økonomisk og politisk katastrofe hvis Europa fortsetter på sin nåværende kurs med å provosere Russland.
«Å doble seg», slik europeerne ser ut til å være fast bestemt på å gjøre, er ingen strategi. Deres skremselspropaganda om (innbilt) russisk hybridaggresjon kan lett bli en selvoppfyllende fortelling – som nettopp fører til en utilsiktet europeisk varm krig som naivt er unnfanget av noen i det vestlige sikkerhetsrommet som et middel for å presse Russland inn i et hjørne og tvinge dets kapitulasjon.
Vi er på et punkt der den europeiske politiske klassen rett og slett ikke vil tillate at temaet krig luftes åpent. Europeiske eliter klamrer seg til sin strategiske fornektelse av at Ukraina taper krigen mot Russland. Likevel vakler USA og Europa på randen av et obligasjonsmarkedskollaps, og står overfor klare bevis på at deres eneste våpen mot Russland – sanksjoner – aldri har virket.
Vil Trumps tvetydighet når det gjelder å fortsette oljeblokaden mot Russland (dvs. ved å kjøpe russisk diesel for å manipulere utsalgsprisen nedover i USA) og Witkoff-initiativet for å gjenoppstarte Nordstream som et insentiv til Moskva for å starte samtaler, bryte sammen den europeiske fellesfasaden? Vi får se.
Alastair Crooke er direktør og grunnlegger av Conflicts Forum, som er basert i Beirut. Han var tidligere rådgiver i Midtøsten-spørsmål for Javier Solana, EUs utenrikspolitiske sjef.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Forum Geopolitica. Den finnes også på Strategic Culture Foundation.