USAs oppskrift på regimeendring er og har vært blokade/ sanksjoner, løgner og trusler, og til slutt direkte militære angrep etter en eller flere fabrikkerte påstander. Slik har det vært siden Vietnamkrigen, til kidnappingen av presidenten i Venezuela, Nicolas Maduro, og krigen mot Iran i år. Vestlig presse har hele veien brolagt fremgangsmåten, ikke minst i Norge.
Ane Hoel, leder av Cubaforeningen i Norge.
Her presterte Nobelkomiteen på USAs utenriksminister Marco Rubios ordre å gi Nobels fredspris til den venezuelanske krigshisseren Maria Corina Machado, kvinnen som i over tjue år har forsøkt å få USA til å kuppe Venezuelas lovlige regjering. Hun ønsket USAs drap på hennes egne landsmenn velkommen som et redskap for «demokrati», og ble mottatt med gråtkvalt oppmerksomhet fra den norske pressen og varme klemmer av den norske statsminister etter USAs massakre på over hundre sjøfolk utenfor kysten av hennes eget land. Nobelkomiteens skuespill skulle bli opptakten til en mediehets mot president Nicolas Maduro som fremstilte den meriterte og populære fagforeningsmannen som en diktator, som uten videre kommentarer kunne kidnappes på en bekvem løgn 24 dager etter Fredsprisutdelingen, der den norske statsministeren lovet fortsatt støtte til oligarkenes undergravningsvirksomhet i Latin-Amerika.
For å dekke over eventuell mediastøy etter kidnappingen, hadde Israel og USA anrettet et opprør mot regimet i Iran, av typen vi blant annet kjenner fra Maidan 2014. Her gikk det ikke fullt så greit.
Nå er det Cubas tur. Cuba skal straffes for sitt enestående eksempel som verdens talsland for antikolonialisme, antiimperialisme, alfabetisering, freds- og helsearbeid faktisk talt i hele verden. Vestlig blokade i over 60 år, mediehets like lenge. I det Fidel Castro ville fylt 100 år graver USA frem en 30 år gammel sak som årsak til sine sadistiske handlinger mot Cuba. Bror Raul besluttet, etter advarsler, å skyte ned to skadelige inntrengere i landets luftrom. Tenk det! Merkelig forresten, at Trump ikke valgte å bruke angrepet de forsøkte seg på i Grisebukta i 1961, der var det adskillig flere som ble drept.
Nå skal altså den 96 år gamle revolusjonshelten anklages og brukes til hva han måtte være god for av USA. Vestlig presse bygger opp: « I 2026 nærmer det seg definitivt slutten for revolusjonen på Cuba», for å sitere Norges selverklærte cubaekspert, Vegard Bye som, sammen med Benedicte Bull, en annen ekspert, får stor plass i norske media når det gjelder Latin-Amerika. (Kk 23.5.2026)
Den cubanske presidenten Miguel Díaz-Canel vil neppe kutte båndene til landets venner, Russland og Kina, de eneste som hjelper dem i nøden, slik USA forlanger. Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez Parilla sa 26. mai i Sikkerhetsrådet dette under en åpen debatt om å forsvare formålet og prinsippene i FNs Charter og styrke FNs internasjonale rettssystem:
Det er på tide med en bred internasjonal innsats, som overskrider politiske forskjeller, ideologiske tilnærminger og historiske tvister, for å sette grenser og forhindre de overgrepene som truer og skader nasjonale interesser, folk og alle staters suverene rettigheter.
«Alle staters suverene rettigheter». Hvor har Norge gjemt seg i denne kampen? Cubaforeningen i Norge spør, mens «ekspertene» falbyr kapitalismens råd om hvordan Revolusjonen bør styrtes og Cuba styres.
Ane Hoel
Leder av Cubaforeningen i Norge