Hva skjer med et samfunn når stadig flere mennesker slutter å stole på institusjonene som er satt til å beskytte dem? Når justismord avdekkes etter årtier, når staten innrømmer alvorlige feil først etter at liv er ødelagt, når menneskerettighetsdomstoler kritiserer norske myndigheter, når økonomiske forskjeller øker og når stadig flere opplever at avstanden mellom folk og makt vokser? Shada-saken er etter min vurdering ikke bare en debatt om én enkelt sak. Den er blitt et symbol på en langt større konflikt om tillit, makt, åpenhet, rettssikkerhet og demokratisk legitimitet i Norge.
Da VG og Faktisk.no publiserte sin omfattende artikkelserie om Shada-saken våren 2026, ble dette presentert som et journalistisk oppgjør med det som ble omtalt som feilinformasjon, konspirasjonsteorier og udokumenterte påstander. Budskapet var tydelig: Nå skulle sannheten fram. Nå skulle offentligheten få vite hva som faktisk hadde skjedd. Men etter å ha lest hele serien sitter jeg igjen med et annet og etter min mening langt viktigere spørsmål: Hvorfor var så mange mennesker i utgangspunktet villige til å tro at norske myndigheter kunne ta feil? Det spørsmålet går som en rød tråd gjennom hele saken, og det er nettopp dette spørsmålet VG og Faktisk.no i liten grad ser ut til å ville ta på alvor. For mistillit oppstår ikke av seg selv. Den kommer ikke ut av løse luften. Den vokser fram gjennom erfaringer, hendelser og saker hvor mennesker opplever at systemet svikter. Når stadig flere mennesker er villige til å tvile på politiet, domstolene, barnevernet, mediene og politikerne, skyldes det ikke nødvendigvis at disse menneskene er blitt mindre opplyste. Det kan også skyldes at institusjonene selv over tid har påført seg en tillitskrise.
For bare noen få tiår siden var Norge et land hvor svært mange hadde en nærmest automatisk tillit til myndighetene. Politiet hadde tillit. Domstolene hadde tillit. Mediene hadde tillit. Barnevernet hadde tillit. Staten hadde tillit. Men så kom sakene som begynte å slå sprekker i dette bildet. Baneheia-saken ble et symbol på at selv de mest alvorlige straffesaker kan gå galt. Tengs-saken reiste spørsmål om etterforskning, bevisvurdering og rettssikkerhet. NAV-skandalen viste at staten i årevis kunne praktisere loven feil og samtidig straffe egne borgere på et feilaktig grunnlag. Gang på gang fikk offentligheten høre at systemet fungerte.
Gang på gang viste det seg at systemet kunne feile. Det er i dette landskapet Shada-saken må forstås. Ikke som en isolert sak, men som et symptom på en langt større utvikling. Når mennesker i dag stiller spørsmål ved offentlige forklaringer, er det fordi de har sett offentlige forklaringer falle før. Når mennesker stiller spørsmål ved politi og domstoler, er det fordi de vet at politi og domstoler tidligere har tatt feil. Når mennesker stiller spørsmål ved mediene, er det fordi mediene selv har innrømmet at de i flere av de største justismordsakene enten kom sent på banen eller bidro til å videreføre etablerte sannheter som senere viste seg å være feil.
Dette betyr ikke at enhver alternativ forklaring automatisk er riktig. Det betyr heller ikke at enhver kritiker har rett. Men det betyr at tillit ikke lenger er noe som kan kreves. Tillit må fortjenes. Og nettopp her ligger kanskje den største svakheten ved mye av den moderne samfunnsdebatten. I stedet for å spørre hvorfor mistilliten vokser, brukes stadig mer energi på å fordømme dem som uttrykker den. En bekymring som går igjen i mange av de mest omtalte rettsskandalene og konfliktfylte forvaltningssakene, er spørsmålet om hva som skjer når systemet tidlig låser seg til én forklaring. Når politi, påtalemyndighet, forvaltning eller andre offentlige instanser på et tidlig tidspunkt etablerer en hovedhypotese, oppstår det en risiko for at ny informasjon i større grad vurderes opp mot den eksisterende fortellingen enn på egne premisser.
Psykologien kjenner dette som bekreftelsesbias – tendensen til å lete etter, vektlegge og huske informasjon som bekrefter det man allerede tror. I de mest alvorlige tilfellene kan dette føre til at motstridende opplysninger får mindre oppmerksomhet, at alternative forklaringer undersøkes svakere, eller at nye bevis ikke får den betydningen de kanskje burde hatt. Historien viser at institusjoner, akkurat som enkeltmennesker, kan bli investert i sine egne konklusjoner. Når prestisje, omdømme, tidligere avgjørelser og faglig autoritet kobles til en bestemt forståelse av en sak, kan det oppstå sterke mekanismer som trekker i retning av å forsvare den opprinnelige konklusjonen. Mange av de største rettsskandalene i moderne tid har nettopp lært oss at sannheten ikke alltid blir funnet første gang.
Barnevernet er et godt eksempel. Gjennom en årrekke har Norge blitt kritisert og felt i internasjonale menneskerettighetssaker knyttet til familieliv og myndighetsutøvelse. Diskusjonen handler ikke om at alle vedtak er feil. Den handler om hvorvidt maktutøvelsen er tilstrekkelig kontrollert. Når staten gis myndighet til å gripe inn i familier, flytte barn, begrense kontakt mellom foreldre og barn og definere hva som er barnets beste, følger det et enormt ansvar. Enhver institusjon med så stor makt må tåle kritikk. Den må tåle gransking. Den må tåle spørsmål. Problemet oppstår når kritikken møtes med henvisninger til taushetsplikt og lukkede prosesser som offentligheten ikke får innsyn i. Da oppstår det et vakuum, og vakuum fylles alltid av spekulasjoner. En annen side av tillitskrisen som sjelden diskuteres ærlig nok, er at offentligheten gjennom mange år har blitt konfrontert med saker der personer i posisjoner som skulle beskytte barn, i stedet har misbrukt tilliten de ble gitt.
Norske medier har gjennom årene omtalt lærere, trenere, fosterforeldre, institusjonsansatte, helsepersonell, religiøse ledere, polititjenestepersoner og andre autoritetspersoner som er dømt for seksuelle overgrep mot barn. Dette betyr selvsagt ikke at slike yrkesgrupper som helhet er problematiske, men det betyr at systemene som skal beskytte barn ikke er ufeilbarlige. Hver gang en slik sak avdekkes, oppstår et legitimt spørsmål hos befolkningen: Hvordan kunne vedkommende få tilgang til barn? Hvilke kontrollmekanismer sviktet? Hvilke varselsignaler ble oversett? Og hvorfor ble forholdene i enkelte tilfeller ikke oppdaget før etter mange år? Når slike saker gjentar seg over tid, påvirker det naturlig nok tilliten til institusjonene. Dette er ikke et argument for å mistenkeliggjøre alle offentlig ansatte. Tvert imot er det et argument for strengere kvalitetskontroll, bedre oppfølging, sterkere varslingskultur og større åpenhet når systemene svikter.
Den samme mekanismen ser vi i de store justismordene og rettsskandalene. I flere generasjoner levde mange nordmenn med en grunnleggende forestilling om at rettsstaten, selv om den ikke var perfekt, i det store og hele fungerte slik den skulle. Politiet etterforsket. Påtalemyndigheten vurderte bevisene. Domstolene dømte. Når en dom var rettskraftig, oppfattet de fleste saken som avsluttet. Men for hver gang en uskyldig person blir dømt, skjer det to ting samtidig. Den uskyldige rammes, og den skyldige går fri. Et justismord er derfor ikke bare en tragedie for den som feilaktig dømmes. Det er også et nederlag for hele rettsstaten.
Gjennom de siste tiårene har flere norske saker tvunget offentligheten til å stille spørsmål som tidligere nesten ble oppfattet som utenkelige: Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne så mange fagpersoner ta feil samtidig? Hvorfor tok det så lang tid å oppdage feilene? Og kanskje viktigst av alt: Hvor mange feil har vi fortsatt ikke oppdaget? Saker som senere har blitt stående som symboler på mulig eller dokumentert rettssvikt, har vist hvordan etterforskning kan låse seg til én hypotese, hvordan bevis kan tolkes i lys av en etablert teori, hvordan sakkyndige vurderinger kan få enorm betydning, hvordan mediepress kan påvirke klimaet rundt en sak, og hvordan institusjoner kan få problemer med å revurdere egne konklusjoner når prestisjen blir høy nok.
NAV-skandalen viste det samme på forvaltningsområdet. I årevis ble norske borgere etterforsket, anmeldt, dømt, fengslet og påført enorme økonomiske og menneskelige belastninger fordi staten praktiserte regelverket feil. Mennesker som mottok ytelser de hadde krav på, ble behandlet som kriminelle. Familier ble satt under press. Enkelte mistet arbeid, inntekt, helse og omdømme. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at feilen skjedde. Institusjoner gjør feil. Lover kan misforstås. Det mest oppsiktsvekkende er hvor mange ledd som sviktet samtidig. NAV sviktet, departementet sviktet, påtalemyndigheten sviktet, domstolene sviktet, kontrollorganer sviktet, og mediene stilte i liten grad de spørsmålene som kunne ha avslørt problemet tidligere.
I stedet oppstod det en form for institusjonell bekreftelse der hver del av systemet bygget videre på vurderingene til den forrige. Når NAV mente noe var feil, la påtalemyndigheten dette til grunn. Når påtalemyndigheten la det til grunn, gjorde domstolene det samme. Når domstolene hadde sagt sitt, ble avgjørelsene brukt som bekreftelse på at systemet fungerte. Slik kunne feilen leve videre år etter år. For dem som ble rammet, hjelper det lite å få rett ti år senere. Tapt helse kommer ikke tilbake. Ødelagte familier repareres ikke automatisk. Tapt tillit lar seg ikke vedta tilbake gjennom en pressemelding.
I denne sammenhengen blir medienes rolle avgjørende. En av de mest grunnleggende ideene i et demokratisk samfunn er at mediene skal fungere som den fjerde statsmakt. De skal ikke være en del av makten. De skal kontrollere makten. De skal stille spørsmål som ingen andre stiller. De skal grave der andre ser bort. De skal undersøke når myndighetene sier at alt er i orden. Likevel opplever mange at journalistikken i større grad kontrollerer kritikerne enn kontrollerer makthaverne.
De fleste av de store norske justismordene ble ikke avslørt av mediene i sanntid. Tvert imot var mediene ofte med på å formidle den etablerte sannheten. Først mange år senere, når nye bevis kom på bordet, endret historiene seg. Dette betyr ikke at journalistene handlet i ond tro. Men det viser hvor vanskelig det kan være også for mediene å utfordre institusjoner som politi, påtalemyndighet og domstoler når disse fremstår samstemte. Når mennesker ser at systemene kan ta feil, og at mediene ikke alltid oppdager feilene før svært sent, oppstår det en skepsis som ikke kan avvises bare ved å bruke ord som «konspirasjonsteori» eller «feilinformasjon». Mange opplever at slike merkelapper brukes som erstatning for debatt.
Mistilliten stopper heller ikke ved rettsvesenet. Den henger sammen med økonomien, med strømprisene, drivstoffprisene, boligprisene, matprisene og følelsen mange mennesker har av at avstanden mellom folk og makt blir stadig større. Tillit bygges ikke bare i rettssaler, på politistasjoner eller i møterom hos offentlige myndigheter. Tillit bygges også ved kjøkkenbordet. Den bygges når folk betaler strømregningen, fyller drivstoff på bilen, handler mat og sammenligner lønnen med utgiftene som stadig øker. I flere tiår ble nordmenn fortalt at landet var blant verdens rikeste. Oljeinntektene strømmet inn. Statens pensjonsfond vokste til nivåer ingen tidligere generasjoner kunne forestille seg. Politikerne snakket om ansvarlig styring, økonomisk trygghet og framtidig velferd.
Likevel opplever mange at deres egen økonomiske virkelighet beveger seg i motsatt retning. De ser at boligmarkedet blir vanskeligere å komme inn i, at strømprisene kan svinge voldsomt, at drivstoffkostnadene har økt betydelig over tid, at matprisene stiger raskere enn de føler inntektene gjør, og at stadig flere mennesker sliter med å få endene til å møtes. Samtidig leser de om rekordoverskudd, milliardformuer og stadig høyere verdier i enkelte deler av økonomien. Det er i dette spenningsfeltet opplevelsen av klasseskille vokser.
Den samme avstanden mellom folk og makt merkes i distriktene. For å forstå hvorfor mistilliten vokser i deler av Norge, er det ikke nok å studere statistikker over inntekt, strømpriser eller offentlig forbruk. Man må også forstå forskjellen mellom hvordan samfunnet oppleves fra et departementskontor i Oslo og hvordan det oppleves fra en gård i Innlandet, et fiskevær i Nord-Norge eller en liten kommune på Vestlandet. Landbruket, fiskeriene og vindkraftdebatten viser den samme grunnkonflikten: beslutninger tas ofte langt unna dem som må leve med konsekvensene. I generasjoner har norske bønder blitt fortalt at de utfører et samfunnsoppdrag. De skal sikre matberedskap, bosetting, kulturlandskap og nasjonal selvforsyning.
Samtidig opplever mange bønder at økonomien blir stadig mer presset, kravene øker, regelverket blir mer omfattende, kostnadene stiger og marginene krymper. I fiskeriene opplever mange kystsamfunn at beslutninger om kvoter, strukturering og ressursforvaltning gradvis flytter makt og verdier bort fra lokalsamfunnene. I vindkraftsaker opplever mange lokalsamfunn at natur, lokaldemokrati og tilhørighet veier mindre enn sentrale mål og økonomiske interesser. Dette handler ikke bare om enkeltprosjekter. Det handler om identitet, tilhørighet og følelsen av at mennesker som aldri har bodd i området, aldri arbeidet i næringen og aldri levd med konsekvensene, likevel sitter med beslutningsmakten.
Tillitskrisen handler heller ikke bare om forhold inne i Norge. Den handler også om hvordan norske borgere forholder seg til en verden som fremstår stadig mer urolig, konfliktfylt og uforutsigbar. I løpet av få tiår har nordmenn sett kriger, intervensjoner, migrasjonskriser, terrorangrep, økonomiske sjokk og geopolitiske konflikter prege nyhetsbildet i et omfang som få kunne forestille seg ved inngangen til århundret. Gjennom de siste tiårene har vestlige land vært involvert i eller støttet en rekke militære operasjoner og internasjonale konflikter. Hver konflikt har sine egne årsaker og historiske forutsetninger, men i ettertid har det ofte oppstått debatt om konsekvensene. Hva ble resultatet? Ble situasjonen bedre eller verre? Hvem betalte prisen? Og hvem tok ansvaret dersom utfallet ble et annet enn det som var lovet? Når stater bryter sammen, oppstår det maktvakuum.
Når konflikter trekker ut i tid, skapes menneskelig lidelse. Når millioner av mennesker mister hjemmene sine, oppstår flyktningstrømmer. Konsekvensene stopper ikke ved landegrensene. Europa har i flere perioder opplevd betydelig migrasjon som følge av krig, ustabilitet og konflikt. Dette har skapt krevende politiske diskusjoner om integrering, kapasitet, økonomi, sikkerhet og identitet. I Norge har også disse spørsmålene påvirket tilliten, fordi mange opplever at de blir presentert for ferdige løsninger uten at de underliggende problemstillingene diskuteres åpent nok.
I dette landskapet kommer også PSTs og politiets advarsler om økende netthets og hardere ordbruk. De siste årene har norske myndigheter uttrykt økende bekymring for trusler, trakassering og hets rettet mot politikere, offentlige ansatte og samfunnsdebattanter. Dette er et reelt problem. Et demokratisk samfunn kan ikke fungere dersom trusler og frykt blir virkemidler i den offentlige debatten. Ingen skal måtte leve med voldstrusler fordi de har et politisk verv eller en offentlig rolle. Men samtidig oppstår et annet spørsmål som etter min vurdering er minst like viktig: Hvorfor vokser sinnet?
Dersom myndighetenes analyse stopper ved selve ytringene, uten å undersøke årsakene til frustrasjonen som ligger bak, risikerer man å behandle symptomer uten å forstå sykdommen. Det betyr ikke at sinne unnskylder trusler. Det gjør det ikke. Men det betyr at samfunn som ønsker å bevare tillit, må være opptatt av hvorfor stadig flere mennesker opplever avmakt, frustrasjon og mistillit. Når mennesker opplever at de blir ignorert over lang tid, skjer det ofte noe med språket. Ordene blir hardere. Mistilliten blir dypere. Frustrasjonen blir mer synlig. Dersom staten først og fremst fremstår opptatt av å overvåke eller reagere på misnøye, uten å forstå hvorfor misnøyen oppstår, kan tiltakene få motsatt effekt av det som er ønsket.
Shada-saken er bakgrunnen for denne artikkelen. Men etter min vurdering handler den i realiteten om noe langt større enn én enkelt sak. For uansett hva man mener om de ulike aktørene, om påstandene, om mediedekningen eller om konklusjonene som trekkes, har saken avdekket noe som burde bekymre alle som er opptatt av demokratiet, rettsstaten og samfunnets sammenhengskraft. Den har avdekket hvor dyp mistilliten er blitt. Denne mistilliten går igjen i diskusjonene om justismord, i NAV-skandalen, i debatten om barnevernet og menneskerettighetsdommene, i konfliktene rundt landbruk, fiskeri og vindkraft, i spørsmålene om strømpriser, drivstoffpriser og økonomisk ulikhet, i diskusjonene om utenrikspolitikk, migrasjon og politiske prioriteringer, i kritikken av mediene og i bekymringen for et stadig hardere debattklima. Selv om disse sakene er forskjellige, springer de ofte ut av den samme grunnleggende opplevelsen: at avstanden mellom folk og makt har vokst.
I mange tiår var Norge kjent som et høytillitssamfunn. Den tilliten er fortsatt sterk sammenlignet med mange andre land, men den er ikke lenger selvfølgelig. For hver gang et justismord avdekkes, svekkes tilliten litt. For hver gang staten erkjenner alvorlige feil etter mange år, svekkes tilliten litt. For hver gang mennesker opplever at de ikke blir hørt, svekkes tilliten litt. For hver gang politikere fremstår fjernere fra hverdagen til vanlige folk, svekkes tilliten litt. For hver gang mediene oppfattes som mer opptatt av å beskrive reaksjonene enn å undersøke årsakene, svekkes tilliten litt. Ingen av disse hendelsene alene skaper en tillitskrise. Men summen av dem kan gjøre det. Derfor mener jeg at løsningen ikke først og fremst ligger i flere kampanjer om tillit.
Tillit kan ikke vedtas. Tillit kan ikke pålegges. Tillit kan ikke kommuniseres frem gjennom reklame eller informasjonsstrategier. Tillit må fortjenes gjennom åpenhet, ansvarlighet, vilje til å erkjenne feil, reell kontroll av makt og ved at kritiske spørsmål møtes med argumenter fremfor mistenkeliggjøring.
Det betyr ikke at alle kritikere har rett. Det betyr ikke at alle påstander er sanne. Men et samfunn som ønsker å bevare tillit, må tåle at spørsmål stilles. Spørsmålet Norge står overfor i dag er derfor ikke om det finnes en tillitskrise. Spørsmålet er hvor alvorlig den er blitt. Er dette fortsatt en tillitskrise som kan repareres gjennom større åpenhet, sterkere kontrollmekanismer og større vilje til selvkritikk? Eller er vi på vei mot noe dypere – en situasjon hvor stadig flere mennesker ikke lenger tror at systemene er villige eller i stand til å korrigere seg selv? Det er etter min vurdering det avgjørende spørsmålet. For Shada-saken, justismordene, NAV-skandalen, menneskerettighetsdommene, de økonomiske konfliktene, distriktsopprøret, mediedebatten og den voksende politiske polariseringen handler i bunn og grunn om det samme: forholdet mellom folk og makt. Ingen stat, uansett hvor rik eller velfungerende den er, kan bygge sin framtid på stadig mindre tillit mellom de som styrer og de som blir styrt.